Ungdomsvold er underholdning for hundretusner – dette er oveskriften på dagens VG.

Artikkel som tar for seg et økende problem og trend. Politiet opplyser at det er vanlig å “arrangere” slåsskamper, filme dem og dele dette på sosiale media. Omfanget dette får ganges opp i det uante, hver en av samfunnes etiske regler knekkes.

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen har blant annet studert måten folk slåss på, og finner link til kampsport på nettet som en opplæringsfalktor.

I dagens VG nettutgave ligger det et stykke som omhandler ungdomsvold, og hvordan dette brer om seg med rekordfart. Dette på lik linje med flere andre uønskde trender i samfunnet, nærer og vokser som en svults igjennom sosiale medier ala facebook og Instagram. Dette er nå for lengst noe som er kommet for å bli, og denne type media brukes fra ungdom som slenger “ufarlig” med kjeften til ledende terrororganisasjoner i verden.Vi lar oss vikle inn i dette av flere grunner, og da spesielt siden det er en link til kampsport.

• På`n igjen og MMA`n får altså “skylden”
• I NORGE
• Å SLÅSS utenfor kamptid
• VI SVARTMALER..

På`n igjen – tenker man og husker at dette kommer med jevne mellomrom, og det har det gjort helt siden kampsport kom inn i landet på slutten av 60 og for fullt på 70 tallet. Joda – men nei. Det er mye som skiller dagens link ift det som kom igjennom 70 og 80 tallet(m.m.) Før det første er det dette som kobles opp i mot sosiale media, for det andre er det grovheten på “snittet” i volden. I VG`s artikkel uttales det at ungdom lærer seg MMA via nettet for å bruke dette på avtalte kamper.

MMA`n får altså “skylden” for opplæringen, men det blir litt vel enkelt å legge det slik. Men når det er sagt så er det ingen “røyk uten ild” At ungdom som skal lære seg å slåss velger MMA er ingen overaskelse, det er jo per definisjon det råeste man kan drive med nå om dagen. Det er utvilsomt en sammenheng mellom utviklingen av vold blant ungdom og MMA, hvordan er dog lang mer interessant. Etiske grenser, aksept for en særdeles grov vold, samt en uvitenhet om skadeomfang og konsekvens. Dette er utviklingen som kommer som en følge av hva man ser igjennom profesjonell MMA.

I NORGE oppleves MMA miljøet som stuerent og seriøst. Selv om det ikke er lov til å gå MMA kamper i Norge, drives det på lik linje som andre kampsporter. Det er på ingen måte her problemet ligger, det ligger i det totalet aspektet og på MMA`s sin profil på høyeste hold. Problemet er salgsvaren MMA, via UFC. UFC alene bryter ned alt hva kampsport har stått for i alle år når det kommer til gjensidig respekt, disiplin, ydmykhet og kontroll. Dette går ikke på regelverket eller hva MMA`n inneholder som stil – for det er de som er i mot MMA (og all annen kampsport) raske til å blande. Dette går på hvordan de proffesjonelle utøverene oppfører seg, hvordan trender skal skape høyere seertall, hvordan drama skal skape interesse hvordan UFC skal selges.

Å SLÅSS utenfor kamptid og utenom selve stevne er et sted å begynne.

Dette tlhørte for det aller meste show wrestling og den type virksomhet. Nå er dette forventet under innveiing, pressekonferanser og “en del av gamet” Å være opp i tryne på hverandre er et must, og dette på tid og sted som ved alle andre anledninger er saklige og ikke fysiske. Denne holdingen taes med inn videre til selve kampen – og selvsagt så skal dette forsterkes underveis med drittslenging på sosiale medier.

Voksne folk? Proffesjonelle utøvere? Rollemodeller?

 

Når kampdagen er der, er alt hypet opp til det ugjenkjennelige.

Og for en kampsportutøver som tenker respekt, ydmykhet osv. er dette ikke en arena man vil gi til annerkjennelse. Hvilken masse denne promotering tiltrekker seg er ikke så vanskelig å se for seg. Hva som skjer når man endelig får lov til å møtes i ringen er selvsagt et resultat av hva som har blitt bygget opp. Det er vanlig å se utøvere fortsette å slå på sine motstandere til tross for at de ikke lenger er ved bevissthet. Og for å toppe det ytterligere er også vanlig å se at dommeren må fysisk rive den angripende part vekk fra sin bevisstløse motstander mens man forstsetter å slå. Opp med finge`n i tryne på sin motstander er også helt greit, holde kvelinger og låser etter at den andre har gitt seg eller svimet av – det samme.

VI SVARTMALER nå et bilde av all MMA, og det er jo ikke riktig – men et poeng er det alikevel. Dette som er beskrevet over – det skjer! Og poenget er at akkurat dette, det er dette som fanges opp av de som søker det råeste for å bygge sin status på gata, blant gjengen osv. Her får man en full profil om å være “bad ass” og ikke nok med det… dette er det aksept for! Profesjonelle superstjerner viser veg, slå først, “take no shit” og du vil få respekt. Alt dette koker ned til holdninger – eller mangel på. Vi kunne lagt til et stort avsnitt med doping også, som føyer seg inn i rekken..

Når det er sagt så er det også slik at det må “to til for å danse” Med dette mener vi at til tross for helt uspiselig utvikling innen den proffesjonelle MMA`n, så er det også en del mekanismer som mangler når man går til det steg å utøve vold mot andre, filme det og legge det ut. Som det også nevnes i artikkelen, så er det bekymringsverdig at så mange velger å stå passive å se på at dette skjer. Å stå passiv å se på at en sitter oppe på brystkassen til den andre, mens man slår den som ligger underst er grovt. Det skrives også som uttalelse fra Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk at mange av disse ungdommene er kastet ut av kampsportskoler grunnet for høy aggresivitet. Her er det en blandet følelse man sitter igjen med. Dette er unge mennesker som trenger veiledning og hjelp – på den andre siden så er det slik at kampsportskoler da tydeligvis beviser en av verdiene man står for. Det er konsekveser for å ikke oppføre seg.

FIGHT CLUB er betegnelsen som ungdom selv bruker på denne aktiviteten  – heter det etter en rapport fra 2015. Vi ser da at det ikke bare er noen ungdom som trenger hjelp på grunn av utagerende adferd og frustrasjoner, det er en populær trend. I USA har man (selvsagt) drevet med dette lenge før det kom til Norge. Nå er det på generell basis sånn at samfunnet blir hardere og hardere. Alt blir mer ekstremt og alt går mye raskere, som et følge av sosiale media og spredning via disse kanaler.

Teori eller gjetninger? Det er neppe en eller to grunner alene til slike problemer som vi er inne på her. Det er som regel et sammensatt problem, og trenger sånn sett deretter en sammensatt løsning. Når det er sagt hva kan kampsporten gjøre (hvis det i det heletatt er noe å gjøre) ift denne type settinger? Det antas at farlige trender dukker opp med ugjevne mellomrom og spres via nettet. Tar vi et godt steg tilbake er det mange som husker hvordan “Farlige Jackass stunts” ble en trend, av litt nyere tid fikk NRK SUPER, kritikk når programledere tok opp f.eks. “The salt and ice challenge” -også en farlig trend som spredte seg via nettet blant ungdom.

Tilbake til “vår arena” og til avtalte kamper. Sammenhengen mellom alle disse er eksponeringen og Spredningen. Det som gjøres i disse avtalte kampene rent “teknisk” kommer altså fra kampsorten, man blir eksponert for dette i stor grad, og det treffer både de som utøver og de som er tilskuere. Man er vant til, og godtar at folk blir sparket når de ligger nede, at man forstsetter å slå selv om den andre part ikke kan forsvare seg lenger, det holder ikke med ord – man må løse dette fysisk. Alt dette koker ned til holdinger. Det andre er spredningen av det. uten den store muligheten for spredning som “mannen i gata” nå har, så kunne aldri dette blitt noen trend i så stor grad. Status da hadde ikke vokst raskt nok. Spredning via nett er det nok lite å gjøre med, og da står man igjen med det første – holdninger. Det bringer oss tilbake til hva som blir akseptert og hva man blir eksponert for. I den sammenheng er UFC ingen behjelpelig part, snarere tvert om. MMA fighters i Norge tørster etter å få delta i UFC, og det kan man ikke klandre dem for. UFC er det største innen MMA, det er deres OL. Men ironisk nok så er et deres egne forbilder som utgjør en sterk faktor ift om man skal få MMA lovlig i Norge. Ikke mange voksne mennesker vil ha, eller akseptere dette som UFC profilerer seg med. Sporten hadde man raskere godtatt, men ikke holdningene. Og det er godt, hvis ikke hadde man som voksen da også godtatt at ungdom drev “fight-club” på fritiden.

England har gjort sine varianter, dog ikke uten sterke reaksjoner. For de som husker repotasjen om “barne MMA” dette gikk ikke på lek, trening og oppbygging – men på kamper, det ble arrangert kamper med barn ned i 5 års alder, etter den og økt media fokus på dette tema, fikk man se at dette var relativt “normalt” å gjøre, rundt om i verden. USA var selvsagt lagt fremme, og med foreldre som presset på og forsvarte det hele med nøyaktig samme inlevelse og argumenter som når dem ble spurt om skytevåpen. Det var deres rett, det gjorde at dem ble trygge, det gjorde at dem utviklet seg.. vel noe blir nok utviklet om man mottar slag i hodet fra man er 7 år gammel.

Men dette er et stykke unna Norge – heldigvis. Men ikke på nettet. Det er et trykk og barne kamper ruller over skjermen på gutterommet. Der innehoder det slag og spark mot hodet og kropp, samt låsinger og ikke minst kvelinger. I UFC finner man speielt en kveling som topper listen: rear naked choke RNC. Dette er en kveling ikke engang norskt politi har lov til å bruke (med mindre liv står på spill) Her står det om sekunder før man svimer av. Under kamp med høy puls vil det gå enda raskere. Også fare for hjerneskade siden hjernens okysgentilførsel (og eller blod) kan kuttes.

Når MMA relaterte Shootfighting kom til Norge ca 1997, skrek også avisen om seg som vi kjenner til når en ny kampsport dukker opp. Shootfighting (som blir en slags amatør gren av MMA) tok godt av, og selvsagt spredde dette seg fort. Som hovedpersoner og organisatorik drivkraft stod Thomas Moon Lee Hytten sentral. Noen husker nok også Mixed Style Academy, OOkami Team,som lå i Nedregate på Grunerløkka i Oslo. (Ståle Nyang, Joachim Hallum, Tor Olav Hauge og John Oskar Hammer m.fl) Shootfighting var i stor grad forgjengeren til den MMA vi kjenner per i dag, både i Norge og i Sverige.

På denne tiden bestod i hovedsak MMA miljøet av utøvere som kom fra andre stilarter. MMA`n var ikke en egen stil på langt nær, men mer utøvere om kunne noe og tilegnet seg det de trengte. Kunne man stående fighting krysstrente man bakke kamp og motsatt. Per i dag trenen man MMA fra dag en.

Med tidligere erfaring fra kampsport hadde første generasjon en sterk tilknyttning til de etiske og disiplinære forhold tradisjonell kampsport bringer med seg. Dette er en av de aller største forskjeller med dagens utøvere og intresenter i MMA og fra den gang.

Vi gjør ikke noen lang MMA historikk her, men nøyer oss med å si at:

• ja det har man trent,
• ja man har fulgt (egne) utøvere i konkurranse
• ja man har vært aktiv i et MMA miljø
• ja man var på internasjonal MMA gallaer fra tidlig 2000 tallet
• Først oppmerksom på Shin-Kakutōgi (Shooto) så Vale Tudo Japan.