Helgen 8-9 April var det SKK Fight camp i Bosön, Stockholm, Sverige. Bosön er Sveriges toppidrettssenter, et uikt møtested for eliteidrett og utdanning. Og det var akkurat det man fikk inntrykk av under helges camp – med og av Sveriges landslagsutøvere og apparat! “Vi utforsker → erfarer → deler, for så å gjøre det igjen og igjen, på stadig høyere nivå”

Setting var høyst interessant, ikke bare var det i regi av landslaget, men mesteparten av økter (fysisk) ble kjørt av Sveriges egne utøvere. Dette er utøvere som har kompetanse på meget høyt nivå, og har oppnådd det Norge som Kyokushin nasjon ikke har gjort i nyerer tid: å ta medaljer i respektable mesterskap. Ser vi på historikken de siste 5-6 år, så er det nesten uten untak at Sveriges landslagsutøvere har vunnet mot norske.

Helgens program inneholdt teori og praktisk trening. Dette var igjen delt opp i “instruktør” og “aktiv utøver” input på denne måten ble svært dekkende, hvor alle fikk spisset sine behov. Et veldig interessant innslag var når utøverene selv fortalte åpenhjertig om deres karriere, forhold til trening og sånn sett livshistorie – med Karaten som en felles faktor. Det var en usminket verson, og en ærlig fortelling om livets oppturer og nedturer. Dette gjorde inntrykk, men det ga også et klart bilde om kamper handler om mye mer enn 1. eller 2. plasser. Dette ga videre et bilde av modenhet, selvinnsikt og ikke minst ydmykhet.

Ki Pasanen, Mirjam Björklund og Sanne Larsson

Alle er kjente for oss i Norge, de har møtt norske utøvere og også konkurrert i Norge når de var på lavere nivå. Alle tre svært dyktige – og svært forskjellige i stil, fremføring og ikke minst bakgrunn. Som utøvere har de gode meritter og erfaringer å vise til, og denne helgen fikk man også oppleve dem som instruktører. Her fikk vi input på hva de likte å gjøre, tankene bak og treningsmetoder for å bli bedre på dette – altså lykkes.

Det hele svært godt presentert, veldig tydelig og ikke minst UP TO DATE – her er det altså snakk om å dele sine erfaringer fra EM for en uke siden. Tettere på kommer man ikke rett og slett. Det er også (gjennom hele campen) et fokus – eller en bevisstgjøring – på hvor forskjellige vi er, og at vi ikke skal fighte på samme måten. Vi utforsker → erfarer → deler, for så å gjøre det igjen og igjen, på stadig høyere nivå.

Sanne blir den som er “veteranen” med flere års erfaring, mange år med mesterskap hvor de på andre siden av matten har vært noen av de aller beste man kan møte. Ki Pasanen er yngst av de tre, og det er meget interresant å høre hvordan overgangene fra barn → junior → senior har blitt forsert. -for her faller mange av. I tillegg har Ki prestert høyt internasjonalt både i Kata og Kumite. Mirjam Björklund har hatt en bratt læringskurve, og som resultat har hun kommet på EM pallen de to siste år 22 og 21, samt U-21 EM mester i 2019. Og det må sies, i en særdeles hard klasse.

Rasmus Bergström og Ali Hayder

De her to “grabbarna” er meget godt kjent for nordmenn. Rasmus har som alle husker vært på besøk i Norge flere ganger, både som utøver og som deltager på camp. Han er en av de som vi i Norge har referert til når det kommer til det “missing link” i norsk utvikling. Hvorfor? Mange av oss så Rasmus fighte som junior i Bergen Kyokushin Open – mens norges beste da allerede gikk fullkontakt på matten ved siden av – da allerede med 4-5 års mer erfaring fra fullkontakt. Når disse møtes noen få år senere, har ikke bare Bergström kommet opp som fullkontakt utøver – men er på et klart høyere nivå. Hva har skjedd i utøverens utvikling i Norge kontra Sverige på de her årene? Eksemplet gjelder også Samme Larsson.

Svarene på dette kan man (om man vil) se for seg, men at helgens camp bekreter det man har antatt er det ingen tvil om. Dette er godt nytt for NKO – som har fått avgjørende info på rettningslinjer når det kommer til utvikling.

Rasmus kjører sine inputs og pass med stor erfaring og sikkerhet. Det er svært gode poeng som trekkes frem, og sammen med Ali Hayder, så merker man demmes kompetanse og forståelse når dem kan gå inn på utøvere å endre små detaljer som utgjør success or failure. Utførelse av de forskjellige oppgaver gir også en klar beskjed om at de her er ikke bare godt trent, de er riktig trent. Alle teknikker gjøres med samme selvfølge, uansett posisjon, høyre/venstre eller i bevegelse kontra stasjonær.

Ali Hayder har en utrolig historie som man rett og slett blir bergtatt av. Hans dedikering er noe alle har godt av å høre – og vil da mest sansynlig revurdere sin egen. Om man tror man er dedikert fordi man trener mye, er mer enn andre i gymmet eller i Dojo – vel da er man i beste fall på et “normalt” nivå. Hva med å ha to jobber (for å få penger til å reise til abdre for å trene), og sove i Dojo for å spare tid frem og tilbake fra jobb? Ali har reist rundt i verden og trent med de beste over tid.

“Når jeg taper, så drar jeg til dem for å trene, taper jeg mot en Ungarer – så drar jeg dit” – Ali Hayder

Ali har ikke bare utviklet seg enormt, han har også fornyet sitt tankesett – som ofte kan være langt tøffere. Mange blir sittene fast i sin egen stahet, hvor man ikke evner eller vil fornye seg. Ali som resten av de svenske utøverene går mot de tøffeste utfordringene, de går ikke til “Papp-forbund” for å skaffe seg enkle medaljer, de søker det beste – for å bli de beste! Eksemplet med å gå opp i vektklassen over sin egen isteden for å gå ned er meget beskrivende. Selvinnsikten er stor, og viten om at man må gjennom en prosess med å tape noen kamper for vinne et høyere nivå er essensen.

Teori

Under helgens camp, var det også bra med input på den teoretiske delen. Dette i regi av Magnus Hanssen, Sveriges landslagstrener. Elementer som som trening, testing, coaching osv foreligger naturlig – men det er også dypere inn i hvert enkelt evne. Også dette med å få en formening om hvile type menneske man har med å gjøre – i coach/utøver forholdet er av særdeles stor viktighet. Igjen sikre individets utvikling ut ifra hvem man i utganspunktet er.

Norges utøvere og apparat, fikk som man forstår en unik mulighet til å jobbe videre med gode rettningslinjer. NKO hadde utøvere på plass fra Egersund (Therese) og Modum (Eivind), samt Ringerike som stilte med utøver (Per Steinar) og coach (Steffen). Det var meget gunstig, ettersom det ble delt opp slik at aktive utøvere fikk sin trening mens coachene fikk sin.

• 

• 

• 

• 

• 

Helgen gikk meget fort, og som alltid er det et bevis på at man har vært helt oppslukt av hva som har skjedd. Campen var et kjempe godt løft for oss nordmenn – selv om det hadde vært et kraftig frafall i påmeldte uken før. Vi kan bare takke – trøste oss med at vi har olje – selv om den ikke har gjort noe utslag på tatamien ennå!

• 

• 

• 

• 

•