Så var fire år gått, og det var altså klart for et nytt VM i Japan, Tokyo. Denne fire års syklusen følger den syklus fra når det ble avhold VM for første gang under Sosai Oyama sin tid. At det er fire år i mellom, ala OL gjør også at status for dette VM ligger skyhøyt, noe som er et poeng siden det nå er VM på “hvert et gatehjørne” Norges deltagelse var i år på to mann, og det har blitt jobbet administrativt for å få denne ene tilleggsplassen – mot vår faste ene plass. Det er også slik at her kan man ikke “bli med om man har lyst” her er det lange prossedyrer i forkant om å få med deltagere. Tor Andrè Kvinge /Bergen kk og Kristian Søyland / Egersund var de to som skulle delta for Norge. Og med Russland og Ukraina i møte så..

Under følger:

1. VM kontra World Cup (hva er forskjellen)
2. Norge (NKO) i årets VM
3. Årets VM – med andre organisasjoner.
4. VM generellt 

Som sagt der var bedt inn til stor fest når det arrangeres VM i Japan. Litt praktisk info ang dette med VM kontra World Cup osv kan vi ta med i innledningen, for det er ikke fritt for at det blandes litt.

VM

• Alltid i Japan.
• Hvert 4.år
• Åpen vektklasse
• Kvote for hvert land ift antall medlemmer de enkelte land har.
• Utvidet kvote på de som har meritter, da i henhold til region dvs Europa for Norge.
• Meritter er EM, VM, World Cup plasseringer

Dette er i grove trekk hvordan man kan delta i VM Shinkyokushin. Man skjønner hvorfor det har den status det har. World Cup som det er fort gjort å blande med (ift navnet og fordi mange har organisasjoner har ingen forskjell på avviklingen – kun navnet)

World Cup

• Blir flyttet for hver gang det arrageres.
• Hvert 4.år (2 år etter VM)
• Vektklasser 3 for menn og 3 for kvinner
• KUN 32 fighters i hver klasse/herre og 16 fighers pr klasse/damer
• Alle må kvalifiseres gjennom region ala EM medaljer osv Asian Open f.eks eller VM og tidligere World Cup medaljer. Hver region har eks antall plasser.

Så tilbake til VM altså. VM domineres alltid av Japan, og det er det i hovesak tre gode grunner til. Dyktighet, de kan ha med flere utøvere siden de er verdtland og dette er demmes VM… Østblokk landene og Russland kriger om å være hakk i hel, og blir mer og mer innbitt for hvert år om å nå toppen. I år var det 160 fighters i herreklassen. I dameklassen var det 43 som hadde fått lov å stille. Begge kategorier er altså åpen vekt.

Vel Norges staute karer hadde uten betydelige meritter i dette selskap fått sterke utøvere i sine kamper. Søyland møtte Igor Kotlyarevsky fra Ukraina. Dette er en ung tøff fighter som fighter på aggresjon, maler på med teknikker fra start til mål. Kristian Søyland kom inn i tolvte time etter at det ble klart for at Norge var så heldige å få en plass til. Kristian er i starten på sin karriere og mangler erfaring, med det er også en annen vinkel det jobbes i fra. Fra tidligere har det nesten blitt en vane at VM – ja det er det siste man gjør av større mesterskap i sin karriere. Nå er det (som muligheten byr seg) på tide med at VM erfaringer skal bli brukt optimalt i miljøet.

Resultamessig i kampen blir det litt som forventet, Søyland holder stand en stund men orker ikke å møte ukraineren sin press mot slutten og blir drevet bakover. Dette er en enkel skildring, det er naturlig nok tøffe tak før dette bildet setter seg, som gjør at det blir 5 flagg til Ukraina, og erfaring + bestått for Søyland og Norge.

Tor Andrè Kvinge er en av de mest erfarne utøvere i fra Norge, og det har han vært i lang tid. Nasjonal såvel som internasjonal erfaring i sekken også. Gjennomførte i år Scottish Open, NM, Kyokushin Open, Scottish Open og Danish Open før det var tid for VM. Men det er også et poeng, man må være aktiv.

.Til tross for at Kvinge er godt merritert i våre øyne, er ikke dette noe som vekker oppsikt andre steder. Dette gjør at man møter seedet motstander i første runde. “trekningen” er nødeløs sånn sett. 

Yevgeniy Andrushko fra Russland endte på 8. plass sist VM, og alle vet Kyokushin – Russland og hvordan det fungerer. Russeren nærmer seg “pensjon”, og var hakket vassere sist VM, Med Kvinge sin erfaring så er det nå artig at han nok en gang fikk erfare noe nytt.. og det var å bli slått hardere enn noen gang tidligere! Russeren er en firkantet bjørn av en mann på 122,4 kg,hard,og han er treffsikker også. Kvinge holder dog godt med, og med sin bevegelse og frekvens blir det “to mann på matta” Dette ser godt ut lenge, helt til Kvinge blir synlig meget sliten, i form av leverentreff. Uansett, tiden går ut, og mange hadde ikke forventet det.Det som blir gjort på matta ut i fra forutsetinger er en god jobb – og vel så det!

.

Fremover nå går tiden på å jobbe videre med de erfaringer som VM har gitt, og ikke minst jobbe med de samarbeids partnere som man har fått koblet opp med før og under VM.For uten deltagere og apparat, var det en god kontigent av nordmenn med til Japan, og det er bonus å ta med seg. Selv om VM er hoydepunkt, vet alle at Japan har mye å by på.

Årets VM var spennende på flere punkter enn norges deltagelse, og hvem som kom til å vinne. I år fikk man også en nivåsjekk fra andre organisasjoner, etter som KWU og JFKO fikk entre årets turnering. KWU, Kyokushin World Union er som kjent kun en samle organisasjon sprtslig. Etablert av IFK Og Royama sammen som en paraply for flere Kyokushin organisasjoner. Denne “paraplyen” fikk da altså mulighet til å sende fighters fra hvilken av de under-organisasjonen dem har. Flest kom fra IFK og Royama – og ikke minst nasjonaliteten var Russisk dominert. JFKO utøverene er fra forskjellige Japanske Karate forbund og stiler, og disse var med å kjempet helt i toppen, men utelukket på damesiden.

KWU hadde sitt eget VM for en mnd siden hvor WKO stillte med noen av de som ikke var kvalifisert til sitt eget VM, og nå snudde man på flisa. Alle med untak av en utøver fra KWU ble slått ut første dag, og dette ble en overaskelse for flere. Her snakker man om tungt meriterte utøvere med VM og EM titler tatt i år ryke ut mot mindre kjente utøvere som igjen ender opp uplassert.

Et av IFK sine stjerneskudd er Emma Markwell, mange ganger British Open vinner, regjerende EM mester og nylig sølv i KWU VM. Hun ryker ut i andre kamp mot Japanske Sato. Sato ansees å være over toppen, men det er divisjons forskjell mellom de to og Japan er aldri truet. 

Fra Bulgaria /Royama-KWU Yordan Yanev – trippel EM mester 2012/14/15 KWF – også han er uten mulighet i sin andre kamp mot landsmannen Vasil Vangelov. Vamgelov ryker ut i sin neste.

Polske Gerard Will (Shin), dobbel KWF EM mester, og regjerende KWF verdensmester (!)  Uten muligheter i sin første kamp mot Litauiske Antanas Klibavicius som ender blant de 32 beste.

En av de mest omtalte utøverene var Russiske Irina Kraizheva IFK/KWU, vant KWU VM for en mnd siden, vant også samme VM i 2013, men ble da tatt i doping og mistet medaljen. Hvordan en dopingtatt utøver kan få lov til å stille topptrent til VM uttak året etter forteller om at det er en lang veg å gå på visse punkt. Men dette var uten betydning denne gang, for hun røk også ut i sin første kamp mot Ungarske Zsofia Szabo – som tapte sin neste kamp.

Hele poenget med denne oppramsingen er at ift disse meritter så skal det rett og slett ikke være mulig at resultatet blir som det blir. At en og anne favoritt ryker, selvsagt det vil alltid skje – men her snakker man om så mange titulerte utøvere (og alle er faktisk ikke nevnt!) -som ryker ut for uplassete utøvere. Fasiten er enkel: nå må man få ryddet opp i kvaliteten til det som faktisk skal få lov å bli kalt et VM eller EM. Et minstekrav ift antall utøvere osv må man kreve, for nå er Kyokushin akkurat hva alle har ledd av boksing de siste år : “en verdensmester i hver by” Det er kun de som har oversikt på kryss av organisasjoner som vil kunne anse hvor mye de forskjellige tittler er – for vanlig mann i gata, kan nå alle bli verdensmester snart – og dèt vil ingen Kyokushin utøver ha på seg.

Når dette er sagt så merk dette: dette ER utøvere som er særdeles gode, ellers hadde de ikke blitt tatt ut til de store mesterskap – men det er de som organiserer som må begynne å se hvor dette ender. (note: på to mnd er det avholdt 5 VM/WC nå i høst..) Russiske Artem Nazaretyan IFK gjorde en sterk turnering, og var den som kom lengst, deriblant kom han seg forbi Marius Ilas før han tapte (noe tvilsomt syns mange) mot en av Japans fightere.

Årets VM Shinkyokushin ble nok en gang – som forventet- Japansk triumf! Ingen kan slå det japanske systemet, og med det så menes det at de er mange skjær i sjøen for de som tenker å yppe seg.

For det første så er man i Japan og om man møter en utøver der i fra så vinner man ikke på dommer avgjørelse – eller man kan det i teorien, men det skal så mye til at det anses som umulig. På dette punktet er det til tider svært hardt å holde seg nøytral. Årets VM var også meget strengt når det kom til advarsler i motsetning til sist. Her røk mang en utøver ut på advarsler, og det var til tider svært frustrerende å se hvordan dette stykket opp kampene. Noen visste dog å bruke dette særdeles taktisk også. På resultatlisten står det altså Japan øverst på første og annen plass, så Litauen på tredje og etter dette ned til de 8 beste er det mer Japan, Litauen og Russland og Polen. Dette bildet er ikke så veldig uriktig når man tenker på de beste nasjonene, men plasseringen kunne nok ha vært noe annen. Ellers så har Kasakhstan meget gode utøvere, og det samme har Bulgaria.

Mer under bildet..

 

Steintøffe fighters men litt under er Georgia, Aserbasjan og Ukraina. I Norden er det Danmark som henger lengst med, veteranen Brian Jacobsen tar også med seg et tamashiwari pris i sitt antatt siste VM. Alle svenke utøvere videre, men ryker i neste runde med en blanding av å møte meget gode utøvere og marginale tilfeller.

Nivået totalt sett er veldig hardt, og det ser man jo når man faktisk har møtt noen av de som går i VM. Når man ser utøvere man ikke er i nærheten av “selv” på nivå blir snurret rundt fingen, så kjenner man noe håpløshet sige inn. Men man får nå også huske på forutsetingene, og at dem skal stå i stil med forventinger og ikke minst resultat.