Scottish Open på herresiden var noe mange så frem til. Ikke bare var det mange norske, men også flere medalje kandidater og favoritter på startstreken. Det var dog litt mindre profiler og meritter på utøvere generelt sett – derfor  var flere av de norske tippet i toppen. Godt tippet kan man etter endt turnering si..!

Tre mann i tungvekt, to i mellomvekt og en i lettvekt var oppsettet av en samlet norsk tropp. Som sagt så hadde man de beste norske på startstreken, og da er det lov å ha forventninger.

I tungvekt (og det vil si alt over 80kg.) var det 11 fighters, og det etter at det ble klart at flere ikke dukket opp – til tross for at det ikke var varslet noe annet enn at de skulle komme. Et team som var forventet uteble med 5 utøvere, og det merker man på trekningslister og ikke minst i klassene det gjelder.

Første norske ut ble Eivind Nærland, som var satt opp imot Sveriges Fredrik Johansson wko. Kampen hadde fin driv, og ble en frisk start på tungvekts klassen. Johansson går til vanlig i lett tungvekt, og er betydelig lettere. Han har god erfaring, men har f.eks aldri kommet opp på EM pallen. Med dette utgangspunktet blir kampbildet at Johansson posisjonerer seg og setter teknikker – Nærland følger og utjevner. Det er jevnt, meget jevnt. Og etter første forlengelse er dommerne tydelig i tvil – fordi i Scottish er det som nevnt ingen vektavgjørelse, det skal ta en avgjørelse!

To røde flagg og to hvite…mattedommer nøler så lenge at det faktisk kommer applaus! Så faller avgjørelsen 3 stemmer til Nærland! Hadde kampen foregått en runde senere, altså i kvartfinalene, hadde det vært enda en forlengelse, hadde man gått under normalt regelverk hadde vekten avgjort. Dette var utvilsomt et nøkkel oppgjør, noe som flere antok før kampen. Ser man på turneringens gang, så var det kunn svensken som kunne bli en trussel for Nærland.

Phil Cook, England ble neste møte, men dette bød på mindre utfordringer enn første kamp. Englenderen kom med en og en teknikk, og hadde ingen fokus på å blokkere, redusere eller unngå noe av det som kom imot. Etter kort tid så man hvordan dette kom til å gå, og spørsmålet var mer om Cook ville stå tiden ut, etter som Nærland la på mer en enkelt teknikker. Komfortabel seier til Nærland

Tredje kamp – ja da var det kjentfolk å «treffe»! Kristian Søyland var klar, etter å ha senket sin mann Alan McCoy, Irland, på 28 sekunder.

Så var det klart for: Søyland med Dybsland, mot Nærland og Liland – i Skottland! Dette ble en god gjennomkjøring hvor begge jobbet med hver sin agenda. Og begge gjorde det ikke lett for den andre heller, så man fikk nå anstrenge seg litt også! Søyland fikk se seg som underdog i dette oppgjøret, og sånn sett med rette. Dette er kun den 5. kampen han går, mot en godt meritert Nærland. Nærland har god erfaring og medaljer fra EM m.m. og viser også på slutten når det gjelder å gjøre det rette – med litt mer kondisjon! Etter første forlengelse vinner Nærland som forventet, mot en Søyland som blir mer spennende for hver gang, såpass spennende at bronsefinalen gikk rette vegen også!

Med dette var Nærland klar for finale, mot David King fra Irland. King er stor og sterk – men enkel i stilen. Tunge teknikker, mye i sonen og veksle med motstander. Det fungerer veldig godt – så lenge man er størst og sterkest – men det går også ditto andre vegen når man møter folk som tåler dette bedre enn seg selv – som f.eks Nærland.

King hadde smakt litt på norsk moro før på dagen, da han møtte Stian Jakobsen, Bergen. Dette var en hard, tung fight som King tok etter en forlengelse. Dette var andre gang de møttes, og det var tydelige tegn på at Jakobsen har spist innpå, spesielt siden forrige kamp ikke varte så lenge – også i King sin favør. King vant også turneringen sist år, og sånn sett lå det greit med forventninger rundt hans prestasjoner for dagen også.

Nærland vs King, blir en «møte seg selv i døra» opplevelse for Iren, som sagt, vant til å være størst og sterkest, men her møter han sin overmann. Det blir også tydelig at omstilling ikke er noe tema, mulig pga teknisk kapasitet, eller rett og slett at dagen krever sitt. Det ender som det må, King ned og Nærland opp – vinner av Scottish Open.

I den 12 stykker store mellomvektklassen, var det 4 stykker som var forhåndsmerket ift meritter og antatt høyere nivå: Rasmus Orstad, Sami Mehio, England, Bjørn Eirik Orstad og Kelvin Tienstra, Nederland. Som flere av klassene, så var det relativt stor variasjon mellom topp og bunn. Dette tilsier at det ble relativt mange knock out`s gjennom dagen. Det som skilte var teknikk. Alt i alt var det mer fokus på styrke blant mengden, de fire nevnte har det i tillegg til teknikk. Kelvin Tienstra er en av de bedre mellomvektere i Nederland for tiden, og tok andre plass i den Nederlanske mesterskapet i 2016. Dette var forøvrig et samlet mesterskap – første noensinne siden diverse splittinger.

Orstad x2 og Kelvin Tienstra tar seg videre til runde 2, der slår Tienstra ut Sami Mehio, og med dette er klar for Bjørn Eirik Orstad. Han på sin side har en arbeidsseier i sin første kamp, og en meget fin andre kamp hvor en langt mer mobil og uforutsigbar stil blir brukt. Her avgjør han kampen raskt også. Bjørn Eirik mot Kelvin Tienstra blir en tøff og bra kamp, og det annes at den som slipper videre kommer til å være merket. Bjørn Eirik starter meget godt, inne og stikker og ut igjen før har blir truffet betydelig. Dette passer ikke Tienstra, som vil inn. Nederlenderen er farlig med knær, og bruker dem i alle høyder. Orstad fører mot rundeslutt, tar par knær i kroppen, men presser klart.

Forlengelse.

Denne runden kommer Kelvin Tienstra bedre i gang, og det anes at Orstad har brent mer krutt i sin avslutning på ordinær runde. Nederlenderen vokser i denne runden, og en kan se at treffene blir mer og mer presise. To ganger har han kontakt med kne til hodet på Orstad, som på sin side jobber i kroppen og mot bena.

Forlengelse.

Begge er betydelige slitene, og i starten er det litt feel out før man kommer i gang. Nederlenderen gjør en taktisk bytte som man til stadighet trener på i Norge, men som få greier å koble opp i turneringer, lett men høy frekvens. Dette fremstår meget sterkt visuelt, og det er også litt psykisk taktikk, for en fullkontakt fighter registrerer ikke dette som «farlig» fordi det er så lett. Dyktige setter også en hard teknikk innimellom. Kampen går mot slutten og begge gir alt. Taktikken gav resultat, seier til Kelvin Tienstra.

Bjørn Eirik sendes til bronsefinale, tar tredjeplass i Scottish Open etter en god turnering.

Kelvin Tienstra som gikk videre, møter Rasmus Orstad i finalen. Rasmus Orstad går igjennom turneringen med flittig bruk av helspark til lår, og motsatt leverslag. –ala Valeri Dimitrov style. Helsparkene mørner opp alle som en, som til slutt gir åpninger på andre avsluttende teknikker.

Finalen blir i lange korte trekk Orstad med helspark, og Kelvin Tienstra med knær. Men det går et gisp når nederlenderen setter et rakt spark i ansiktet på Orstad som kommer rusende inn rett fra start. Ellers går det i de nevnte teknikker. Forlengelse, og den forsetter der de slapp. Alt ser ut til å gå sin gang – hvor Orstad greier å snike inn et spark i kroppen når det gjenstår et sekund, waza – ari og favoritt seier i Scottish Open, en flott prestasjon.

Resultater i klassen er veldig riktig med de tre på toppen, trekning kunne muligens gitt annen rekkefølge – men kun blant de tre på toppen.

Lettvekt stod litt «ensom» igjen ettersom det kokte ned til 4 utøvere. Deriblant Hans K Havreberg fra Norge. Klassen var nok å regne som den «minst meriterte» uten at man skal ta fra noen kred av den grunn. Lettvekts klassen har dessverre ikke slått til helt i Scottish, men det kan endre seg. Havreberg vinner klassen etter to gode kamper, hvor han viser veldig god fysisk form. Det saknes til tider litt mer anslag i teknikkene, som blir noe borte når fundamentet i stilling forsvinner i all hoppingen. Kombinasjoner og teknisk variasjoner er gode, og med mer damage kommer kampene til å bli kortere. Hans Kristian Havreberg er ung og lovende, og Scottish Open er et godt bevis på en bra start og seriøs jobbing!

Totalt sett er Scottish Open en bra turnering for Norge. Men det er også slik at man bør se an litt hvem som skal gå en runde til, og hvem som bør ta steget videre inn i tyngre turneringer. Som sagt det tekniske nivået er variabelt, og sånn sett meget likt det man ser i nasjonale turneringer her, hvor det fysiske skal løse alt. Helgens Scottish Open er nettopp et godt bevis på at man må ha flere verktøy i sekken. Flere av de norske utøveren lykkes akkurat med dette, og det utgjorde forskjeller i seier eller tap, man unngikk å bli knocket, rammet og skadet.