Årets Scottish Open 2017 hadde med et rekord stort antall av Norske utøvere, og det alene var vel så bra. Det ble flere ting å glede seg over, siden Norge ble å finne på resultatlistene i også. Scottish Open er et stevne som ligger på et moderat nivå, og det er sånn sett godt stevne for norske utøvere å vokse i.

(ref damer, herrer kommer…)

Årets Scottish Open 2017 hadde med et rekord stort antall av Norske utøvere, og det alene var vel så bra. Det ble flere ting å glede seg over, siden Norge ble å finne på resultatlistene i også. Scottish Open er et stevne som ligger på et moderat nivå, og det er sånn sett godt stevne for norske utøvere å vokse i.

Scottish Open er et stevne Norge har deltatt på ved flere anledninger. Det er et stevne som tilbyr mer enn den ordinære fullkontakt, siden det også er novice eller nybegynner klasser der. Siden man går på de engelske øyer er leggbeskyttere på alle klasser på plass. Dette er også en liten uavhengig organisasjon, så man må følge med for det er avvik fra generelle regler, siden det blir tilpasset etter hva arrangør mener er bra eller nyttig..

Som sagt så er det et middels nivå, med mange fysiske harde kamper – som favoriseres til fordel for teknisk fighting. Det varierer stort blant utøverne, men kjennetegnede er mye høye slag, lite blokkeringer og tunge teknikker. Det er dog så at det selvsagt ikke er å sette alle utøvere i samme bås, med et inntrykk av mengden.

Land som deltar er i hovedsak fra de britiske øyer, èn utøver fra Nederland, Sverige og elleve utøvere fra Norge. Sverige har vært tungt inne ved tidligere anledninger, og rent resultatmessig kan man si at Norge (først og fremst Nkko) steppet inn der Sverige pleier å være. En av hovedgrunnene til at turneringen ligger på et makelig nivå (sett med norske øyne) er at ingen Østblokk land ala Litauen, Ungarn, Polen eller Russland har noen interesse av å delta. (-ja det var èn polsk utøver i 2016)

Damer lettvekt hadde 8 utøvere, deriblant tre norske. I denne åtteren var det i hovedsak to stykker som skilte seg ut på nivå, Sanne Larsson, Sverige og Aneta Meskauskiene, Wales (Litauen). Disse to endte opp i finalen også. Det var Jeanette Johannessen som nok en gang fikk møte Larsson i første kamp. Dette var nemlig 3.gang de møttes. Dessverre for Jeanette så kommer Larsson i gang med sitt game, og det er særdeles sterkt. Men det er ikke helsvart av den grunn, for de som har sett Larsson før vet at hun evner å avgjøre kamper før full tid – og her går kampen tiden ut. Følelsen man sitter igjen med er nok litt skuffende, og især når man opplever hvordan trekningen spiller noe på psyken også. Men vi vet at Jeanette også vokser i kampene, så to minutter kamper er også noe som kommer litt på «feil side»

Sanne Larsson skulle faktisk møte enda en normann, Beathe Hegerland. Referatet fra Swedish Open 2016 om Hegerland har bl.a dette. «Man oppfatter Beathe Hegerland som en utøver som begynner å ha en god “plattform” og som høster for hver kamp» Dette stemte veldig godt ift hva man så i helgen. Hegerland møter Emelia Cahill IFK Irland. Disse er relativt like i stilen, og her er det Hegerland som får inn presset – og holder det. Det blir en fysisk kamp, som blir avgjort på aktiviteten og presset fremover. En flott start for Hegerland – avgjørelse etter 1.ordinære runde!

Sanne Larsson blir også i dette tilfelle for sterk, og her får Hegerland bra med trykk imot. Men det om er den store forskjellen fra tidligere er at stillingen blir satt, og der kan motangrep komme, samt bevegelser rundt. Dette er et avgjørende element for at det ikke blir fullstendig overkjøring, og et stort skritt i riktig retning. Med seier i første kamp, så var Hegerland klar for bronsefinale, og det mot Irene Jensen Skjellfjord som hadde tapt mot en dominant Aneta Meskauskiene i sin andre kamp. Skjelfjord sin første kamp ble vunnet etter en arbeidsseier over to runder mot den noe mindre rutinerte Zoeleigh Moulden fra Wales.

På papiret skal dette være Skjellfjord sin kamp, men med nye sterke positive opplevelser, så gir Hegerland sin landskvinne langt mer motstand enn forventet. Dette går ut i forlengelser, og Hegerland henger fortsatt med – men så skulle det bare mangle om ikke noe rutine kom til sin rett. Det gjør det, og Skjellfjord holder press og frekvens nok til å kapre kampen og en fortjent tredjeplass.

Totalt sett så er de tre norske tettere enn før, og både Hegerland og Johannessen har gjort store fremskritt til tross at de ikke har gått fullkontakt mer enn i en 2-3 år. Utviklingen går til tider litt i rykk og napp ettersom hvor mye aktiv man kan være, og vil da veksle deretter.

I damer tungvekt var det også åtte utøvere, og med fire av dem med medaljer fra VM så det ut som dette skulle bli relativt hardt. En Norsk utøver med, Marleen Gregusson, som fikk KWU verdensmester fra 2013 Samantha Williams, England i første kamp. Man antok at Williams ikke var i VM form nå, men uansett var det spenning før denne kampen. Ekstra spenning var det, for disse møttes i 2013, hvor Gregusson debuterte og måtte se seg slått etter en waza-ari til hode.

Det ble lagt opp til en langt mer «flytende» stil, som hadde som mål å ødelegge avstanden til Williams, som man vet hun er meget god på. Lange slagvekslinger ville ikke være gunstig heller, siden Williams var sterkere kondisjonsmessig. Etter litt føling, kom det i den banen man ville ha det, og det ble mer luring og taktikk. Dette var ikke Williams komfortabel med og det kvelte mye av hennes stil. Gregusson på sin side fikk flere åpninger på hodet, men trakk ikke rent ok på en dyktig Williams. Ut i forlengelse, og det samme spillet går. Mot slutten av denne runden setter Williams inn en spurt, som ikke Gregusson får svart opp og det dømmes tre flagg til Williams og to for uavgjort. Det var man godt fornøyd med. Williams går videre i turneringen, hvor hun blir slått i finalen av en annen verdensmester (World Cup) Zita Zatyko fra Ungarn opprinnelig.

Årets Scottish Open gav mye positive opplevelser for de norske jentene – selv om man ikke henter med seg gull i lange baner. Tatt i betraktning ift hvilket nivå Norge faktisk har, så må man være kapabel til å se på verdier utenfor «pallen» også, ift hvem man møter, utvikling og progresjon osv.

Vi tar også med at det stilte en utøver i novice klassen fra Norge, Martha Albretsen IFK, som ikke bare stilte, men som endte opp på en sterkt 2.plass! Dette er utvilsomt et smart trekk i starten av en mulig karriere, og man har nok ikke sett det siste fra den kanten.

Verd å merke seg..

Som sagt er dette en turnering som er arrangert av en liten uavhengig organisasjon. Her har man et avslappet forhold til informasjon, og man «løser ting» underveis. Ingen lagledermøte, ingen generell informasjon – man møtes og fightes!

På matten – som i år viste seg å være 7×7 skulle kampene foregå, og det ble opplyst at det var 2 minutter (effektiv tid) og kun èn forlengelse. Det ville ikke bli avgjørelse på vekt – uansett hvor forskjellen kom til å bli. Dette er hard kost når man i tillegg kjører kun to dame, og tre herreklasser. Slag mot hodet er også (som f.eks British Open) «noe ma må regne med» og selv om man slår rett i ansiktet på motstander, resulterer det sjelden i noen advarsel. Men det er en fin stemning der, hyggelig atmosfære og her er bestemor å ser på!