Så var årets NM 2017 over, utallige slag og spark har blitt vekslet og ikke rent så lite innsats har blitt lagt ned. Resultatmessig foreløper NM i stor grad som forventet ut i fra tidligere, ingen store overraskelser med andre ord Helgens NM blir en blanding av ytterpunkter, både når det kommer til nivå – såvel som målsetting.

Som nevnt så er det store ytterpunkter i NM, både nivå og hva man ønsker å legge i det. Det er god underholdning å se hvor innbitte, uten et smil og helt maskinelle noen er på kryss av andre som er “happy campers” gjør sitt beste, men alltid et smil på lur. Og for all del, er man en skikkelig Kyokushin utøver – ja da må ingen følelser vises, det er jo en svakhet å regne!

Resultater helt i bunnen…

“Jeg vant i dag, gjorde jeg det fordi jeg var god, eller den andre dårlig?”

Alle som forventes å vinne eller å nå en finale gjør det mer eller mindre i helgen. Det er sånn sett liten endring å spore i det totale nivået. Med de nevnte ytterpunkt, så får man også en del kamper som kun eksiterer på “papiret”

Bilder tatt av Svein Olaf Bænnes, Ringerike KK

Fullkontakt var beskjedent i år, men alikevel rundt om som forventet. NM samkjøres ikke med noen internasjonal terminliste, samtidig som det er faktisk ikke alle som føler at dem får igjen noe for å stille opp. Det er litt surt, men man må innrømme at det er også forståelig.

Menn mellomvekt går ikke bare som forventet resultatmessig, men også utfallsmessig ift hvordan kampene arter seg. Rasmus Orstad vinner begge kamper på knock out, uten å bli presset eller satt på noen som helst prøve. Thomas AAmot greier å kneppe inn en arbbeidsseier mot Pål Berg, i en jevn kamp.

Herrer tungvekt blir ikke noe av, dvs pga “medbrakt” skade stopper Kristian Søyland seg selv etter noen sekunder mot Eivind Nærland.

Damer mellomvekt mellom Karen Olufsen og Therese Østebrød starter i et knallbra tempo og med harde teknikker, etter et minutt får erfaringen sitt stikk da Olufsen prikker inn et god timet hodespark. Østebrød oppe inne høvelig tid, men av en eller anne grunn justeres det fra waza-ari til Ippon mens Østebrød svarer på spørsmål fra hoveddommer. Ser man på detaljer så forstår også hvorfor, siden sparket treffer med tykkleggen og ikke helen. Riktig vinner – men for lite kamptid. Dette var ikke ippon, og når man fikk identisk situasjon med Orstad som senket sin motstander i kampen etter, hvor utfallet bel waza-ari siden AAmot også reiste seg rett opp igjen.

I herrer lettvekt og damer lettvekt var det (heldivis) bare to i hver klasse med. Heldivis fordi da var begge utøvere, eller alle fire, like kvikke til superfinalene som gikk utpå kvelden. Kampene ble sånn sett relativt like hvor det ble arbeidsseire i begge klasser etter en forlengelse. Jeanette Johannessen vinner over Beathe Hegerland, i en god kamp fra begge. Jevnt og tøfft, og stilen de har ligner litt, så det blir en kamp om å være den sterkeste. Det kommer tydeligere frem jo lengre kampen går.

Hans K Havreberg og Bård Even Kvamme, er to bevegelige fighters. Det er godt å se at disse unge utøverene har hoppet over den tradisjon som har vært og til dels er kjennetegnende i Norge – overfokus på kraft. Her er det taktisk spill, og en konstant utfordring på dette med timing og avstander, begge har vært sitt å komme med, også blir det den best trente som vinner.

Begge disse finalene var godt egnet i superfinalene når man først har det. Som tidligere nevnt så er ikke denne setting gunstig når man vet hva som skjer med en fullkontakt utøver ila dagen. Spesielt om en går kamper og en ikke.

Med begrensinger er der hvor folket møtes for å si det slik. Og her er selvsagt de største ytterpunkt. Her slenger man seg med, og får så det holder når man mæter en som trener hver eneste dag for å bli Norgesmester. Det blir da som sagt noe forutsigbart, men sjarmerende! Herreklassene her regjeres av x fullkontakt utøvere,og demmes rutine og taktisk bruk av teknkker setter resultatene akkurat der man forventer det. Det artige er dog når et par av de møtes, da blir det riktignok mer action men uten om det rusler mye på “klubbstevne maner” Lett tungvektklassen vil vi fremheve som en veldig sterk klasse, og vinner Inge M Braut har flere gode kamper mot tøff motstand. Teknikk vs styrke i mange tilfeller, og en god teknisk Braut vinner.

Mellomvekt er litt av det samme kalibret, hvor Morten Mattson vinner som forventet. Klassen har bra med deltagere og teller åtte deltagere fra seks klubber, de to siste deltagere her var flyttet opp fra lettvekt.

På dame siden så er det ikke så mange, eller noen x fullkontaktutøvere som går på lik linje med herrene. Men klassene har god flyt og gir oss mange fine kamper. Man tenker dog at her må det vel være fler som er klare for noe novice fullkontakt, i likhet med Martha Albretsen som gikk nylig i Scottish Open. Klassene her vinnes tydelig av de som har lagt ned mest arbeid, og i disse klassene er det det som utgjør variasjonen fra år til år rent resultatmessig.

På ungdommside er det full fart, og som nevnt er det flere gode klasser som teller mange utøvere og på et bra nivå. Her har også noen så smått begynt å bevege seg utenfor Norge for å fighte, og de utøvere som gjør det er med ett langt skritt foran neste mann – eller dame. Går man internasjonalt, er det i mange tilfeller gså med et tøffere regelverk, og da er et makelig å dukke inn i norske turneringer. Flere må ut og fighte! Tromsø, Sandnes gode Bryne m.fl er gode eksempler.

Arrangørmessig så “går det sin gang” totalt sett kommer nesten alle klubber hjem med gulll og medaljer, som gjør sitt til motivasjon og videre satsning. Informasjon er variabel, og det savnes å få kampoppsett og en komunikasjon som er oppe å går, uten at alle må løpe rundt å lete etter “han som vet” Kostnader for NM er langt over hva det burde være, ikke minst om man stiller i Kata og kamp. Nå er et så mange sammenligningsgrunnlag folk har, så det er ikke lenger noen som tror på at dette er man “nødt til å ha”

Kampavvikling er som man er vant til, det sklir fint. Og Lørenskog har det som trengs for å jobbe seg igjennom årets NM. Og da i tillegg stille med mange utøvere må ansees som bra! Hvorfor man utsetter stevent med to timer over nattet og velger å informere noen og ikke andre faller bare tilbake på troverdighet en annen gang.

På dommerfronten merker man stor forskjell på de som vil være der og de som må være der. Det er ikke noen heldig setting, men man gjør det beste ut av det. Årets sak som har eskalert fra sist år (hvor det da også ble nevnt) er bruk av gjennomgående teknikker til hodet i begrennsingsklassene. I helgen var dette faktsik et vanlig syn, og med mattedommere som ikke tar tak i dette, kan man muligens begynne å trene litt anneledes inn mot neste NM. Det savnes også en spesifisering når det kommer til godkjent hodespark, for helgens hodetreffere varierer meget. Tidligere skulle man utføre hodesparke med kontroll, trekke teknikk tilbake, og ikke minst stå stødig – alt utført under kontroll.

Det man ser er flere rundspark mot hodet som treffer diffust, og trekkes videre, eller nedover  -ikke tilbake der det kom fra. Flere treffer da også mer av ansiktet pga vinkelen. Når man ser at utøvere (spes i lavere klasse) dukker ned mellom armene, mens teknikken passerer nesetippen uten at det reageres, må man ta en ny vurdering i regelverket. Man kan gjerne ha det slik, det er ingen problem, men som sagt man savner tydelighet i dette så man vet hva man skal trene på og forholde seg etter.

En annen snakkis er hvordan man ser tilfeller av overstyring fra utenforstående dommere. Man ser avgjørelser blir tatt på matten, alle innfinner seg med det- til avgjørelsen blir omgjort fra sidelinjen uten dommer sammenkalling. Ryddighet ser bra ut. I kamper med mye vilje og tempo er det vanskelig å få med seg alt, og sånn er det. Det er også veldig godt å se erfarne dommere med forståelse. Geir Rune Tøge, Johnny Reiestad m.lf er gode eksempler. De leder utøvere igjennom kampene, plukker vekk de ting som gjør at kampene blir dårlige, og ikke minst de forstår godt hva som bør fokuseres på – dette formidler de flere ganger uten at kampen blir stoppet og hakket opp. Kontrasten blir stor når man ser et axekick(!) gjennomført med kraft i begrensinger, kampen stoppes men dommeren velger å fokusere på at den ene har brettet opp ermet på drakten. Begge deler er mot regelverket – har man forståelse lar man drakta være og tar vare på utøvere ved å plukke bort teknikken.

Totalt sett, nok et godt et NM og som alltid ros og ris følger. Det man som vanlig lurer på er om det er dette man vil ha fremover, eller tenker man å forandre noe. Godt kjørt til alle delaktige!