Denne helgen er det igjen klart for et høyprofilert proffbokserstevne i Norge. Med en stupende interesse for hovedattraksjonen, Cecilia Brækhus, har meningene kommet tydeligere og tydeligere frem: nå er det knock. Det handler om en industri som gjør alt hva man kan for å selge sine produkt, hvor apparat og utøvere forandrer sin adferd ettersom salget skal økes. Har man et sterkt produkt grunnfestet vil man ha mindre behov – og det motsatte..

Det er ikke noe nytt med denne vinklingen. Det at proffboksing har hauset opp sine events, eller som man velger å kalle det «bygge opp» har vært mer eller mindre kultur. For de som er gamle nok til å huske Ole Klemetsen og hvordan dette ble bygget opp, vet å se sammenhengen. Det som er den største synden, det er faktisk at utøveren sine prestasjoner blekner fort hen. Klemetsen fikk i sin tid mye kritikk for å møte særdeles dårlig motstand, slik man også kjenner igjen i dagens bilde. På den tiden var det allikevel mindre opp i dagen, og det var fordi man hadde ikke så lett tilgang på registrerte boksere og demmes fakta. Vi husker hvordan «Norge» knuste alt i Ole`s debutkamp, hvor Armando Dragobe ble knocket ut. Ikke mange visste at han totalt i sin karriere kun bokset to kamper i sitt liv – begge tap på knock out.

Kamp nummer to for Ole var av samme art mot Joe Wallace, Ole vant på Knock out. Wallence med sine totalt tre kamper og tre KO tap la opp. De to andre kampene kom mot samme mann: Robert Ybarra Charlez – som igjen møtte Ole Klemetsen osv. Denne type oppramsing og statistikk knekker fort interessen, og det tar fokuset bort fra en utøver som faktisk hadde mye, mye å fare med. Eksemplet kunne blitt trukket mye lenger også, men det er ikke poenget. Den delen greier bransjen selv.

Cecila Brækhus har utvilsomt en tilsvarende karriere, og pga langt mindre miljø i dameboksingen sluttes ringen langt raskere. Det er også mer og en annen type hype rundt dette, som følge at vi er i en annen tidsperiode enn Klemetsen, og ikke minst det bakteppe av å få proffbokning i Norge.

At Brækhus var det perfekte verktøy til å promotere proffboksing i Norge, ja det er det liten tvil om. Tidsmessig var også timingen god. Alt fra det politiske valg til Brækhus sin karriere. Det var langt vanskeligere for den kritiske part å rakke ned på Brækhus enn f.eks Ola «The face-destroyer» Nordmann. Hvordan prosessen gikk, og hvordan man la frem boksing som den idretten det er, var god, trygt argumentert og ikke minst spiselig.

Det var da og ikke nå

Det er lite av dette som man ser igjen i dag. De seneste utspill og uttalelser går i en helt annen retning, sporten kommer i bakgrunnen, og Circus teltet er for lengst slått opp. Disse utspill minner ikke bare lite om hva som ble sagt i forkant for å bygge opp en forståelse for andre og ikke praktiserende mennesker av kampsport. I forkant fikk mange en helt annen vinkling av hva som foregikk inne i hodet på en utøver. Man fikk høre om respekten mellom dem, man fikk høre om hvordan man ønsket å spille ut sin motstander, være taktisk bedre og vise seg smartere. Alt dette stemmer med hva man kjenner seg igjen som innen kampsport – men det var da og ikke nå.

«Hun skal ned om det er for 10 personer eller 10.00 spiller ingen rolle»

Å be om unnskyldning fordi man ikke slo ned og knocket ut sin motstander er ikke bare etisk forkastelig, det er også en direkte selvmotsigelse i hva som ble uttalt for ikke lenge siden. Ser man videre hvordan dette ligger an, så ser man nå lovnaden om knock out er på plass. Man lover altså å slå det andre menneske bevistløst. «Hun skal ned om det er for 10 personer eller 10.00 spiller ingen rolle» Dette er virkelig en fin rollemodell, hvis man tar den delen først. At man skylder på hverandre ligger selvsagt i kortene, og dette legaliserer man ved å si: dette har man fortjent. Dette går da også raskt over i en annen vinkel, og det er at «det er slik det er innen dette gamet»

Det er jo bare et spill..

Det skal selvsagt fyres opp under kampene, det skal hypes opp, og det er jo bare et spill. Ja da det er det, og fortell det til de som kommer opp av den yngre garden. Poenget er enkelt. Spill eller ikke, dette er holdninger som ikke er ønskelige overhodet. At det er mer og mer vanlig, ingen tvil. Ser man på proffboksing eller MMA så er det nå snart et minimum at man slåss på pressekonferanser og innveiinger. Å skjelle ut sine motstandere i sosiale media samt å gjøre fysiske angrep før kampen når man møtes er akseptabelt. Holdninger?!

Dårlig nivå blir feilpromotert.

Med et lite antall utøvere å velge imellom står Brækhus raskt uten motstandere. Og ja, vi er forbi diskusjon om at Brækhus er en bra utøver – på lik linje med hva Ole Klemetsen var. Dameboksingen lider av enorme nivåforskjeller, og det faller ned på ressurser. Dette er også et sterk faktor til at interessen stuper for dette, fordi (som de fleste har sagt og skrevet fra før) det er ikke lenger interessant å se Brækhus denge løs på middels eller dårlig motstand. Teamet rundt den norske utøveren og tilretteleggingen er det ingen som kan matche. Og alle som har drevet med idrett vet hvor enorm forskjell dette utgjør. Det er ikke lenger slik at man tenker hvor god Brækhus er, men hvor laber er motstanden.  Man kunne nok en gang plukket frem «kampen» mot Mia St. John som et eksempel. Eller mot en pensjonert Anne-Sophie Mathis. Pensjonert er nok å ta i, men greit å ta med at denne utøvere da ikke har dagen til trening men må på sin 7-4 jobb. «Proff» faller da ut av sammenhengen, nivået faller. Dette er selvsagt ikke Brækhus sin feil, men her står et promotering rundt og hauser opp et produkt som er langt fra sannheten.

Dobbeltmoralen florerer når pengen rår.

Dobbeltmoralen topper seg når det kobles opp mot MMA, og et møte mot Cris Cyborg eller Cristiane Justino Venâncio som hun egentlig heter. Dette eventuelle oppgjøret handler kun om penger. Med Brækhus sin innledning i forkant av lovlig proffboksing i Norge husker også alle hvordan dette med doping kom opp. Man var lei av å bli konfrontert med dette i idretten sin. Og det skal man være ening i, for det er tilfelle. Men når man da går ut noen få år etter, og ser for seg å møte den kvinnelige utøveren innen kampsport som har blitt tatt flest ganger i nettopp doping..?! Man rekker faktisk ikke å bli interessert i utfallet før man spises opp av urimelighetene rundt.

Kveldens kamp

Det er som sagt liten interesse for kvedens kamp. At utfordrer har snakket til seg en kamp på et nivå over sitt eget er vel også rimelig klart. At man stiller alle (eller ingen) belter til disp ser heller ikke ut å bety så mye. Så hva står man igjen med da? Akkurat hva man har sådd. Vi ønsker uansett i denne nedad slående artikkelen å ønske alle utøvere i helgen lykke til og at de får en best mulig opplevelse. Still dere gjerne et klisje spørsmål: hvorfor startet dere med kampsport den gangen der gjorde?

Motiver oss, imponer oss ærlig det vet vi er mulig. La andre stå for utspill som ikke bør bli sagt. Dere er unike, rollemodeller og kan påvirke mange unge – til og med de som det har begynt å blinke et rødt lys for.