De fleste som har et seriøst forhold til det de driver med har også meninger om hvordan ting skal være eller ikke være. Det har selvsagt jeg også. Min store “kampsak” i mitt voksne liv har blitt dette med å beholde kampsport/kunst for hva det har ment å være. Det at det popper opp organisasjoner og konsepter som har kun profit for øye er tragisk. Å se det annerkjente symbolet “svart belte” bli delt ut til tenåringer etter noen få års trening med 2-3 treninger i uken og 3-4 mnd ferie pr treningsår er IKKE å føre arven videre. Det er å begrave den.
I 1984…………..
I 1984 startet jeg med kampsport. At dette skulle bli det som formet meg og preget livet mitt i fremtiden hadde ingen anelse om. Det begynner å bli endel år i min aktive “kampsport tjeneste”. Mitt driv og engasjement har kun blitt sterkere med tiden, og heldigvis for det! Første gang jeg gikk inn på matta var i 1986 og (foreløpig) siste var i Sveits juni 2007. Som en av profilene i Ringerike karateklubb er jeg vel bevisst min påvirkningkraft. Og da spesielt til den yngre garde. Og ved å inspirere andre til å delta på det samme, se dem bryte barrierer, se dem skaffe seg minner for livet…ja det kaster inspirasjonen tilbake til meg med enda større kraft!
En annen del er det å søke nye miljøer, nye mennesker og nye stiler/treningsmetoder. Mange har svært vondt for dette. Men ved å tørre å være nybegynner igjen holder en seg godt nede på jorda samtidig som man holder seg oppdatert, utvikler og fornyer seg. Men når dette er sagt så er det også de som prøver seg på snarveier i forhold til den biten, og de har jeg store problemer med å respektere! Dette kan være godt etablerte utøvere i en eller annen stil, men er av den oppfatning at bare ved å se på en trening/teknikk o.l. fra en annen stil så kan de det og setter det uten skrupler inn i sin egen trening. På denne måten fungerer treningskollegaer, elever osv som rene forsøkskaniner!
Det finnes ingen snarveier i EKTE kampsport/kunst, det har det aldri gjort og det kommer det aldri til å gjøre! Og når jeg sier ekte kampsport/kunst så vil jeg forklare dette litt. Bare i løpet av de ti siste årene har man sett en sterk økning i hvordan den kommersielle verden preger og omvender den tradisjonelle kampsporten/kunsten. Med kommersiell drifting oppår man selvsagt mer penger i omløp. Dette så man ta godt av i USA for over 20 år siden. Og nettopp USA er tidlig ute med det meste, hva enn det måtte være – med Europa diltende etter. For de av oss som har drevet aktivt med kampsporttrening og har fulgt med verden over, husker godt når det begynte å dukke opp flust av “verdensmestere”, nye kampsportstiler og “mestere” i flotte egenkomponerte drakter og uttrykket “svart belte i posten” dukket opp. At vi har fått amerikanske tilstander i Norge på dette temaet er å ta i, men det er ingen tvil om at man kan se parallellene.
Så er det opp til oss da – som trener, ånder og lever for kampsporten hvordan den skal fremstå i årene som kommer. For det er ingen tvil om kampsporten forandrer seg i takt med tiden, likeledes synet på kampsport. Både av de som utøver det og av de som betrakter det fra avstand. Og nettopp der har man nok en faktor som viser seg å spille inn. Dette med at faktisk i mange tilfeller “ikke-utøvende” personer sitter med innflytelse og påvirkning om hvordan kampsport skal utvikles og drives. Ganske absurd når man tenker på hvordan dette i opprinnelsen ble ført videre. Men er jeg en utdøende rase som sitter på slike gamle holdninger? At det finnes ikke snarveier, at man er nødt til å trene hardt for å oppnå noe osv. Noen vil si JA! og andre vel selvsagt si NEI! Skal jeg la meg påvirke av den ene eller den andre?
Stå for det du sier og gjør har jeg alltid sagt. Vær ærlig mot deg selv og de du trener/trener med. Da høster du sakte men sikkert det du har sådd. Innrøm at andre er bedre og gi kreditt for det; det vil dryppe tilbake. Still høye krav, men høyest av deg selv. Vær tålmodig og la tiden jobbe. Med enkle holdninger som dette vil man ivareta kampsporten/kunsten og dens særegnehet.
“Ikke vær redd for å gå sakte fremover, men vær vár for å stå på stedet hvil”