Som vanlig er desember gradering`s 
tid for de fleste Karateklubbene rundt om. Og Ringerike KK er intet unntak. Under årets gradering var Sensei Erik A Helin, leder av faglig råd hentet inn som ekstern sensor. Årets gradering hadde også flere nye elementer på selve testingen, noe som ga langt dypere teknisk fokus..
Gradering kan være så mangt, men en ting er sikkert – det er mange følelser ute å går! Å grader i Kyokushinkai har alltid vært omtalt som noe av det mer krevende som er, og det også sagt fra andre kampsportutøvere. Det er en prøvelse mentalt og fysisk som man vanskelig kan forestille seg. Men det er også slik at belte grader er ikke på langt nær alt, i hvert fall ikke for alle.
Graderingen strakk seg over to dager, hvor dag en var med basic/Kata mens dag to var kamp. Kandidatene som skulle opp var fordelt fra 6- (opp til)1.kyu. Med andre ord det var duket for en lang økt. Oppsettet for denne graderingen var kompakt. Og det vil si at man gikk noe bort i fra velkjente former, men man fikk testet sin tekniske basic og Kata i lange baner.
I alt for mange tilfeller har ikke kandidatene utviklet seg nevneverdig, de har bare hermet etter et nytt mønster. Om man kan vise nye teknikker eller en ny Kata, hva så? Den kan man faktisk få vanlig folk til å gjøre også. Hvor mange ganger har man ikke fått servert en orange belte som går en Dan Kata f.eks? Youtube kryr av dette, herme kan vi altså, men Karate må vi faktisk lære.
Med dette i oppsettet fikk kandidatene jobbe med teknikker og sammensetninger. Teknikkene er selvsagt kjent, men sammensetningene tar man der og da. Dvs at her må man ha lært seg teknikkene frem og tilbake, opp ned og vel så det. Altså – ingen autopilot, observere – registrere – reagere!
←Erik Anders Sensei er en svært erfaren Karate utøver, og er veldig tett opp til grunnelementene i Kyokushin. Dette fikk kandidatene merke når det begynte å røyne på for alvor. Mer kraft var tilbakemelding, og da kostet det. Kombinasjonen av meget høy tankevirksomhet og tung fysisk jobbing blir noe helt annet enn å gå på gammel en-to-tre vane. Etter et utall typer kombinasjoner og teknikker,Kata og toppet dette igjen med Tobi geris var det over, i alle fall for noen timer.
Å sette opp kampdelen på dag to ble gjort av flere grunner, men i hovedsak var det restitusjon definisjon, og den mentale delen som sto i fokus. Dessuten var det nok en gang en noen annet system enn det som tradisjonelt blir brukt. Det er ikke snakk om å lage noe nytt, bare bruke det man har på forskjellige måter.
Lørdag 11.00 var det klart for kampdelen. Og med et femtentalls internasjonale fighters på rekken lå dette an til å bli en dag man skulle huske. Nok en gang var det kvalitet man var ute etter, og her var det klare linjer fra panelet hva man ville se.
I tillegg til Erik Anders var også Ringerike sin trener S Haukedalen med i panelet, og hadde sin del av oppgavene. Det ble gjort klart at kampdelen skal avspeile basic og Kata delen. Dvs at om du går opp til en høyere grad, så holder det ikke å ta i mot juling i x antall kamper “slå på spirit” på slutten og det er det. Du skal kunne fighte med variasjon både teknisk og taktisk. Om man ikke forlanger noe slik så blir kampdelen like mye verd som om man hadde gått x antall runder på puter. Å koble ut hodet for å banke å slå i gitt tid er ikke utviklende overhodet. Etter en drøy time med fighting var det tid for å skille mellom nivåene, og de som skulle opp til 4.kyu og oppover fikk gjøre seg klare videre, mens resten av kandidatene var ferdig.
Siste del bestod av at kandidatene møtte 5 fighters på rad. Alle disse fem hadde fått sine spesifikke oppgave eller rolle, som gikk ut på å være en spesiell type utøver. F.eks en som kun går tett på. Neste kunne være stikk motsatt – det kunne være en som kun kjempet med lange teknikker osv. 5 forskjellige ytterpunkter uten pause (ikke engang hilsing) ble kjørt. Her fungerer det ikke å kun gjøre det man foretrekker, eller om man kun kan fighte på en avstand er man også kjørt. Man må raskt se hva som skjer, forstå hva man møter, og raskt endre taktikk så man kan effektivt forsvare seg mot det som kommer. Dette krever enormt av utøvere, og under denne sekvensen så endte man så langt ned i kjelleren det overhodet går an.
Dette vil også si at man stillet tilsvarende krav teknisk til kampdelen som man gjør i Kata og Basic. Denne type gradering gir utslag ift treningsmengde. Erik Sensei påpekte dette med å være klar til en gradering. Man skal ikke sitte å telle timer eller dager på kalenderen og ha datoen eller et timeantall som mal for når man er klar, man trener også kommer dagen når en er rede.
Det var en svært vellykket gradering på mange måter, og da er man ikke fokusert på nye grader. Noen gikk opp andre ble stående – og sånn er det hverken mer eller mindre. Men dette med å kunne ha en grundig test på alle felt, det var særdeles godt ivaretatt. Mange av de som skal opp til høyere grader, er eller blir instruktører. Og har man et system som går på å oppnå grad ved å kopiere mønster, ja da får man instruktører som ikke kan tilby annet selv. Da sier det seg selv hvor nivået blir – eller rettere sagt ikke blir.
En stor takk til Erik Anders Sensei som ledet graderingen og satte den standard vi ønsker å ha. Og som går så grundig til verks når det kommer til sensor oppgaver at man faktisk må møte han i kamp på graderingen. Kan man som sensor få et bedre dømme grunnlag?! Takk til alle som deltok på denne gradering, enten som lede fighters eller de som tok det som en treningsøkt.
