Heving av lov mot proffboksing og endring i knockout-loven påvirker også mange andre ettersom endringen i knockoutforskriften tro i kraft f.o.m. fredag 3. oktober 2014. Det har vært store forventninger ift denne endringen som vil påvirke Fullkontakt Karate Kyokushin (og andre fullkontakt stiler) Etter at knockoutloven ble vedtatt i 2001 har det vært en evig kamp for de som måtte ty til drastiske endringer i regelverket sitt, for å fortsatt kunne konkurrere i Norge..

Etter at KO loven kom, har for fullkontaktutøveren i Norge hjelmen blitt selve symbolet på at man ikke rår over sin egen idrett. For Norge som nasjon fikk det også katastrofale følger som sendte nasjonen langt ut i bakevja. For de som ikke husker hvordan Norges posisjon i Europa var på denne tiden, skal vi ta et blikk tilbake. (merk at regelforandringene i hovedsak går ut på at hjelmen fjernes fra senior fullkontakt med og uten begrensninger.)

På denne tiden så var det ikke rukket å bli fullt så mange organisasjoner etter splittelser som vi har per i dag. Hovedtyngden i Norge lå da under Iko1 / Matsui, og Norge som nasjon hadde flere gode internasjonale utøvere som var oppe på pallen i EM og VM. Ole Grejs og Kjetil Vigre hadde det sterkeste landslaget man kan huske, og antageligvis er det ingen som kan toppe dette noensinne. Norge hadde også folk i sentrale roller i Europa / EKKO som gjorde dette totalt.

PÅ HJEMMEBANE var det heller ingen ting å si på Norge. Norge som nasjon arrangerte i 1998 EUROPEAN CUP i Bergen, en internasjonal turnering som trakk til seg fighters fra hele Europa. Norske utøvere som Johannes Berget, Kurt Indrebo, Geir Svigum, Jens Jakobsen og ikke minst Egil Arne Økland – (en av Norges sterkeste utøvere noen sinne), stod på pallen.

I 2000 var det nok en gang klart for EUROPEAN CUP i Bergen, og da hadde det ekspandert ytterligere. Dette på grunn av at stevnet fikk EKKO status, og det vil si at man fikk poeng etter plassering ift ranking og deltagelse på kvalifiserte stevner videre. Som sagt så genererte stevnet, og det vil si at Russland med alt hva de kunne (fikk lov til) stille opp med var på plass. Og da snakker vi om internasjonale superstjerner inne Kyokushin som ←Sergey Osipov, Alexander Pichkunov med flere. Og dette på toppen av Polens førsterekke med ↓Sylwester Sypien, Marek Kosowski, Pavel Mandok (alle Em 1st) og Ukraina`s Alexander Lapko dobbel EM mester og vinner i Bergen 1998.

Klikk på bildene, å kikk på video…

At disse stjernene har fightet  i Norge er pr i dag helt ufattelig, for det som skjedde når Knockoutloven “slo til” forsvant EKKO status på turneringen, og det samme gjorde alle de internasjonale utøvere. Man fikk selvsagt ikke beholde EKKO godkjenning når man plutselig skulle komme opp med et regelverk som tilhørte barn og amatører. European Cup ble videre avhold i Ungarn i 2002, mens i Norge var det slutt.

Man fikk også flere politiske splitter etter dette i Norge, ikke som følge av loven for all del, men uansett dette bidro til ytterligere kvelning av turneringer og utvikling. Sammensetningen av disse faktorene gjorde at Norge ble en inaktiv nasjon i fritt fall. Ingen turneringer i Norge hvor man fikk se utviklingen og hva som skjedde internasjonalt. Liten eller få muligheter for å komme seg ut til internasjonale turneringer, fordi det politisk ble holdt nede og kun forbeholdt til noen få – som hadde liten eller ingen suksess.

↓ Sammensatt lag i British Open 2010 , Horten, Ringerike og Tromsø kk

Ironisk nok skulle det ytterligere splittelser til i Norge før man begynte å koble opp igjen med den  internasjonale arena. Som sagt så hadde man hatt noe kontakt, men kun for et fåtall og det var ingen nasjonal eller organisatorisk gevinst. Uten å gi videre inn på ytterligere politiske delinger og nye forbund, så fikk man etterhvert noe av reisetrangen tilbake. Og for noen var det ikke noe annet valg, fordi det var rett og slett ikke tilbud i Norge. Noen hadde og har en teori om at det er bare å sende alle nivåer mot hverandre flere ganger i året, (og la de etablerte knocke ut nye) for å “bygge Norge”  Andre er mer opptatt av nivåbevisst konkurrering, og bruker en bred front som mulig ut mot konkurranse arenaene – hvor man finner det passende nivået ift de utøvere man har med å gjøre.

←Sverige har betydd mye, for det er eneste land som har kommet til Norge å konkurrert. Dette har vært til stor glede for alle. Og i forhold til nivåforskjellen er det gevinst for begge arter at Sverige har deltatt med utøvere som er på veg oppover, og bruker Norge som et nivå for å komme seg videre.

Bergen og Kyokushin Open har vært sted og begivenhet for dette, og har mer eller mindre vært eneste tilbud reelt for utenlandske utøvere. Med Norges sitt B-reglement så forstår man også at dette blir en “bygge turnering” for de Svenske som kommer opp. Noen i Norge har trodd at dette har vært toppen av Sverige, og slått seg på brystet, noe som igjen har stilnet raskt når man stikke nesen utenfor grensen og prøver seg der.

Det har aldri vært flere fraksjoner og organisasjoner som per i dag. Og den hete trendene er sammenarbeid med eller under en paraply organisasjon. I utgangspunktet er dette en god idè, hadde det ikke vært for at alle og da menes det alle skal arrangere sitt eget EM, VM og World Cup- på toppen av sin egen organisasjon igjen. Dette vil si i praksis at man i tilfeller kan møte opp til EM eller VM å være garantert medalje. Og som sagt med alle disse organisasjonene som arrangerer turneringer så blir det også et terminliste så tettpakket at mange lider under sine arrangement. Flere av de store Kyokushin land greier seg allikevel pga en enorm bredde, men i mindre land så “spises” utøverstallen raskt opp i løpet av en sesong.

Utfordringen i Norge fremover blir å sy i sammen det Norske konkurranse miljøet ift alle de agenda som er. Ingen vil miste sitt eget som vanlig, så da ligger utfordringen der.  For de som jobber med oversikt, så kan det fortelles at i 2013 hadde Norge 26 utøvere som gikk internasjonalt. Dette sier sitt til at under omstendighetene så er det langt flere enn det man ser for seg tatt ut i fra norske turneringer. Da er man tilbake til hvilken agenda man følger, hva er rett for den enkelte organisasjon, region eller klubb. Det positive er at man ser at det er tilstede.

Kyokushin Open Norway 25. April Bergen 2015.

.

Det er allerede mer snakk om dette enn NM som avholdes et par mnd tidligere. Hvorfor? Og burde det være slik? Svaret kommer nok til å variere ift hvem man spør. NM har for mange liten eller ingen verdi lenger, og da blir svaret deretter. Andre har NM som sitt eneste mål, og staker ut kursen ift dette. Noen av forskjellene på disse to stevner i dag er at NM tittelen vil for mange være et symbolsk verdi, noe som også de utenfor Kyokushin miljøet anerkjenner. Kyokushin Open Norway er landets desiderte beste stevne i sine satte rammer. Det har også blitt bygget opp over tid, og har tilhørighet og tradisjon. 

Hva tror man 2015 vil bringe? Innledningen var ift regelendringen som kan bidra til å få noen internasjonale utøvere til å prøve Norge denne gangen. Hvilke agenda er satt rundt om? Man vet at det ligger flere turneringer rundt om både NM og Kyokushin Open Norway som Norske utøvere har tradisjon å reise på.

Uansett, at man nå i Norge skal kunne gå opp i mot det internasjonale regelverket er en stor seier. Ikke fordi man skal “kaste hjelmen fordi man er så hard” men for at dette gir Kyokushin Karate en anerkjennelse om at det man driver med er seriøst, og man har både statistikk, historikk og evner som bakker opp dette.

Blir man anerkjent av andre, anerkjenner man kanskje det man driver med selv på en annen måte også.

2015 – blir et givende norsk Kyokushin år.