Etter endt arbeidsdag etterfulgt av en kort løpetur,var det å sette snuten hjem igjen. I et svingete parti ser jeg i sakte film en motgående bil som har mistet veigrepet. Fort skjønner jeg at denne kommer til å treffe meg. En rekker ikke mye,eller noe i det hele tatt,men siste erindring er stive armer i rattet før det smeller. Det går et blink,begge airbag`s går av og det ryker svakt.

Heldigvis er hodet med meg,og ut av bilen og runder rundt den andre for å se hvordan det gikk med den møtende. Sjokkert,skremt og mørbanket men ikke skadet takk og lov! Folk kommer til og gjør hjelpende arb i dirigering av trafikk,tilkalling av assistanse o.l.

Jeg er ved god fatning,og påpeker at vi gir faen i bilene så lenge vi som kjørte dem er så godt som fine.

En leser om slikt i avisen hver dag så og si,og det som NÅ er skremmende er hvor lite som skal til den ene eller andre vegen. Vi fikk godt med julig begge to,og jeg spår et par dager med økende smerte i overkroppen.

Hva så?!

 klikk bilde for avisrepotasje (min bil med fronten hitover)