I 1984..............

I 1984 startet jeg med kampsport. At dette skulle bli det som formet meg og preget livet mitt i fremtiden hadde ingen anelse om. Det begynner å bli endel år i min aktive "kampsport tjeneste".  Mitt driv og engasjement har kun blitt sterkere med tiden,og heldigvis for det! Første gang jeg gikk inn på matta var i 1986 og (foreløpig) siste var i Sveits juni 2007. Som en av profilene i Ringerike Karate klubb er jeg vel bevisst min påvirkningkraft. Og da spesiellt til den yngre garde. Og ved å innspirere andre til å delta på det samme,se dem bryte barrierer,se dem skaffe seg minner for livet...ja det kaster innspirasjonen tilbake til meg med enda større kraft!

En annen del er det å søke nye miljøer,nye mennesker og nye stiler/treningsmetoder. Mange har svært vondt for dette. Men ved å tørre å være nybegynner igjen holder en seg godt nede på jorda samtidig som man holder seg oppdatert,utvikler og fornyer seg. Men når dette er sagt så er det også de som prøver seg på snarveger i forhold til den biten,og de har jeg store problemer med å respektere! Dette kan være godt etablerte utøvere i en eller annen stil,men er av den oppfatning at bare ved å se på en trening/teknikk o.l. fra en annen stil så kan de det og setter det uten skruppler inn i sin egen trening. På denne måten fungerer treningskolegaer,elever osv som rene forsøkskaniner!

Det finnes ingen snarveger i EKTE kampsport/kunst,det har det aldri gjort og det kommer det aldri til å bli! Og når jeg sier ekte kampsport/kunst så vil jeg forklare dette litt. Bare i løpet av de ti siste årene har man sett en sterk økning i hvordan den komersielle verden preger og omvender den tradisjonelle kampsporten/kunsten. Med komersiell drifting oppår man selvsagt mere penger i omløp. Dette så man ta godt av i USA for over 20 år siden. Og nettopp USA er tidlig ute med det meste, hva enn det måtte være med europa diltende etter. For de av oss som har drevet aktivt med kampsporttrening og har fulgt med verden over husker godt når det begynte å dukke opp flust av "verdensmestere" ,nye kampsportstiler og "mestere" i flotte egenkomponerte drakter og uttrykket "svart belte i posten" dukket opp.  At vi har fått Amerikanske tilstander i Norge på dette temaet er å ta i,men det er ingen tvil om at man kan se paralellene. 

Så er det opp til oss da som trener,ånder og lever for kampsporten hvordan den skal fremstå i årene som kommer. For det er ingen tvil om kampsporten forandrer seg i takt med tiden,likeledes synet på kampsport.Både av de som utøver det og av de som betrakter det fra avstand. Og nettopp der har man nok en faktor som viser seg å spille inn. Dette med at faktisk i mange tilfeller "ikke utøvende" personer sitter med innflytelse og påvirkning om hvordan kampsport skal utvikles og drivers. Ganske absurd når man tenker på hvordan dette i opprinnelsen ble ført videre. Men er jeg en utdøende rase som sitter på slike gamle holdninger? At det finnes ikke snarveger,at man er nødt til å trene hard for å oppnå noe osv. Noen vil si JA! og andre vel selvsagt si NEI! Skal jeg la meg påvirke av den ene eller den andre?

Stå for det du sier og gjør har jeg alltid sagt. Vær ærlig mot deg selv og de du trener/trener med. Da høster du sakte men sikkert det du har sådd. Innrøm at andre er bedre og gi kredit for det,det vil dryppe tilbake. Still høye krav,men høyest av deg selv. Vær tålmodig og la tiden jobbe. Med enkle holdninger som dette vil man ivareta kampsporten/kunsten og dens særegnehet.

"ikke vær redd for å gå sakte fremover,men vær vàr for å stå på stedet hvil"